Ti år
Meg leser
runefurb

Hva som skjedde videre kan vi bare delvis rekonstruere: Annes hånd i min og hvordan jeg på et eller annet vis blir sittende med armen rundt henne. Nå er det ikke lenger mulig å skjule for resten av bussen hva som foregår, og Anne ser ut til å handle på bakgrunn av dette, og ideen om at det er like greit å bli skutt for en drage som for et egg. Jeg merker at hun snur seg mot meg, og fornemmer også at munnen hennes er vagt søkende etter min. Men det må ikke skje! Ikke nå. Hvis vi gjør noe nå, vil det være å besegle et løfte, det vil være å binde seg til noe, og jeg er ikke sikker på om jeg vil. Dessuten skjer det lett ting på turer, som når man kommer tilbake til det daglige liv, viser seg å ikke fungere. Jada, jenta er søt og veldig hyggelig å snakke med, og har akkuart min type humor, men hvordan vet jeg at det er nok? Hvordan kan jeg være sikker på at det er nok grunnlag for å satse alt? Noe av dette farer gjennom hodet mitt, og jeg viker unna for henne. Hun venter litt, og prøver igjen, og nå er det ikke til å stoppe: munnen min berører hennes, lett som en fuglevinge. Nå er det ingen vei tilbake. Jeg kikker bort på klokka i bussen. 18:00.


Analysefeil
Meg leser
runefurb

Vi mennesker har flere måter å ta innover oss verden på. Ta musikk. Mange mennesker liker musikk, og mange mennesker har sterke meninger om hva slags musikk de liker eller ikke liker (jeg liker f.eks. godt orkestermusikk fra filmer, og ikke så godt tekno - dette vet vi fra før, tror jeg), men ikke alle har et begrepsapparat for å kunne peke på nøyaktig hva som gjør om de liker eller ikke liker en bestemt sang eller musikktype. Og det er ikke egentlig nødvendig heller, fordi man har et intuitivt forhold til musikken man hører på. Det er ikke alt som trengs å forstås, noen ganger må man bare flyte med (ja, du hørte meg innrømme dette. Kryss i taket.)

Likevel tror jeg at mange måter å ta innover oss verden på går på å passe inn det vi erfarer i mønstre som vi allerede har lagret i hjernen vår. For å kunne lese en tekst må vi ha lært oss det systemet som teksten er skrevet i - kan du ikke bokstavene, vil det bare se ut som tull og tøys. Men det holder ikke bare å kunne vite hva slags lyd bokstavene står for, du må også vite hva ordene betyr og hvordan setningene de bygger opp skal tolkes. Alt systemer som mer eller mindre bevisst må være på plass for at det å lese en tekst skal kunne gi noen mening.

Disse systemene er ikke alltid rustet til å forstå alt riktig. Noen ganger hører vi noe, og så tolker hjernen det vi hører i en annen retning enn det var ment. Ord som er ukjente for oss kan det f.eks. være lett å lese eller uttale på en gal måte fordi det vi prøver å ta inn ikke passer i de mønstrene vi er vant med. Opp med handa alle de som ikke har hatt tysk på skolen, men kan én setning, nemlig "Ich liebe dich", som de uttaler "Isj libe disj" (det skal være "Ikj libe dikj", men kombinasjonen ikj er uvant på norsk, så vi vrir det til noe som virker mer "riktig"). De første gangene jeg leste Ringenes Herre var jeg f.eks. hellig overbevist om at de alviske navnene på Kløvendal og Gråfjellene var "Imlardis" og "Ered Mithrim" (i stedet for korrekt "Imladris" og "Ered Mithrin"), fordi dette føltes riktigere.

Og så er vi tilbake på musikk. Noen ganger misforstår man teksten i barnesanger når man hører dem som liten ("skipet går ut i hår"), jeg på min side fikk som oftest med meg teksten, men misforsto av og til betoningen i melodien. Ett eksempel for de ev. musikknerdene der ute:



Her er hvordan jeg hørte det:

Alle tonene er akkurat de samme, det er bare taktartene som er byttet ut, slik at de betonte (tunge om du vil) delene av takten havner på andre tekstbiter enn den korrekte versjonen. For meg ble dette riktig.
På det tidspunktet jeg hørte sangen første gang hadde jeg selvsagt ikke det bevisste forholdet jeg har til noter i dag - jeg kunne jo ikke noter på det tidspunktet. Likevel forsøkte jeg å få sangen til å passe inn i mønster, og gjorde det feil.


Kjærlighet
Meg leser
runefurb
Kjærligheten er vidunderlig,
kjærligheten er forferdelig.
Den misunner ikke, den tenker ikke, gjør ikke noe usømmelig.
Den gleder seg ikke over fornuft, men bor i sin egen lille verden.
Kjærligheten tror alt, håper alt, drømmer alt, men et lite vindpust kan velte den over ende.
Kjærligheten faller aldri bort. Radioen kan slutte å sende, tigrene bli utryddet, rettskrivningen ta slutt.
Men denne blir stående: kjærligheten.
God-vond-fantastisk-fæl som ingenting annet.

Musikk (2)
Meg leser
runefurb
Mamma påstår at jeg sang (eller mer eksakt nynnet) Mikkel Rev med helt korrekte toner før jeg lærte å snakke. Akkurat dette er kanskje ikke så viktig utover at det er en morsom historie, men faktum er i hvert fall at jeg så lenge jeg kan huske har hatt en interesse for musikk, først og fremst (og lengst) det å lytte og det å synge. Det er selvsagt vanskelig å huske nøyaktig hva man oppfattet av musikk på et veldig tidlig tidspunkt som dette, men jeg har flere konkrete minner å støtte meg på her, hvorav de to viktigste knytter seg til tittellåta på Maj Britt Andersens "Folk er rare!" (der jeg har et klart minne om å ha "sunget" instrumentalintroen når jeg lyttet til plata eller bare sang den selv, siden jeg anså denne for en like viktig del av det musikalske uttrykket som selve synginga) og barnestjernen (usikker på staving her) Jannickes "Pappa, kan jeg få en karamell?" som jeg hørte en gang mens jeg gikk på Beckerbo barnehage (skoleåret '88/'89) og siden aldri har hørt, men klør i ørene etter å høre på nytt, så jeg kan få bekreftet hvor godt jeg egentlig husker melodi og harmoni.

Uansett, jeg likte musikk, så jeg var ikke så vanskelig å be da min klassekamerat Håkon foreslo at jeg skulle bli med på Mini Sing (et barnegospelkor som øvde i Sentrumskirken i Horten hver fredag fra fem til kvart på sju). Og slik startet min korkarriere.

Nå, noen kor senere, er det spesielt to koropplevelser som står for meg som noe av det mest fantastiske jeg har opplevd: musikalforestillingen Fra Broadway til Borreveien i 2001 og 2002 og den fragmentariske konseptuelle forestillingen Urkraft i 2006. Skal gjøre noen forsøk på å beskrive disse to ved en annen anledning, tror jeg, for nå begynner dette innlegget å bli litt langt. :)

Mobbing
Meg leser
runefurb
Jada, jeg har vært med på mobbing en gang. Og jeg lærte én veldig viktig ting om hvorfor mobbing kan foregå: fordi mobberne ikke alltid innser at det er dét de holder med på.

Vi kalte ham 'midd' - ikke fordi vi anså ham som et insekt eller skadedyr (eller egentlig noe uønsket i det hele tatt), men fordi han var litt kortvokst. Og et kallenavn kan da ikke skade?

Vi samlet oss aldri omkring ham i skolegården og ropte kallenavnet til ham, eller brukte det på noen annen måte enn av og til når vi omtalte ham eller snakket til ham. Det skulle bare være en ting som alle syns var litt småmorsomt, og sånn var det sannsynligvis ment fra Lars, som fant på det også. Og han (altså midd) lo og spilte med - hva annet kunne han gjøre? Til han én dag hadde fått nok, dælja til Tom Erik (som var den største gutten i klassen) og storma ut av klasserommet. Noen alvorlig minutter, hvor Frøken snakket om når erting ikke lenger er OK, fulgte. Vi kalte ham ikke 'midd' lenger etter det, og jeg tror de fleste av mine medelever sannsynligvis har glemt hele opptrinnet. For det var jo ikke så alvorlig - ikke sant?

Man kan spørre seg selv om hvorfor ikke jeg ble mer mobba selv, for det er ingensomhelst tvil om at jeg ikke var kul. Kanskje kom det av at jeg ikke lot meg merke av de småforsøkene som kom, og de gav opp. Kanskje var det så lett fordi jeg hadde et nerdemiljø å vanke i, sammen med Lars, Jørn og Ove og etterhvert Axel, og det dermed ikke nyttet å fryse meg ut - jeg var jo utenfor allerede. Kanskje ikke mobbing er like utbredt som skrekkhistoriene skal ha det til, eller kanskje jeg bare har vært heldig med klassene jeg har gått i.

Swar... shwar... Arnold.
Meg leser
runefurb
Da jeg gikk i fjerde klasse hadde jeg ennå ikke sett særlig mange filmer med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen, men det hadde flere i klassen min, så i de tidvis litt kjedelige pappformingstimene med lektor Frantsen, fikk jeg gjenfortalt opptil flere scenarier. Og slik gikk det til (siden ingen av mine klassekamerater noen gang brød seg om å lære seg navnet på rollepersonen Arnold spilte i noen av filmene sine) at jeg en periode trodde at Arnold Schwarzenegger var en rolleperson som dukket opp i mange actionfilmer (og Førskolepurk, da).

Å sove ute
Meg leser
runefurb
En sommer bestemte vi oss for å telte på Varnestangen. Vi var tre stykker - Lars, Ove og jeg, og det ble relativt vellykket - vi forsøkte (med måtelig hell) å steke de hjemmemaka pølsene Lars' far hadde sendt med oss (og må seriøst ha gjort noe galt med grillen, for de ble jo aldri ferdige!), møtte teite folk fra Oslo som prøvde å innbille oss at de trodde Horten var bondelandet (med spørsmål som "Har dere ordentlige biler eller bare traktorer?" og "Er skolen det samme som låven?") og spilte mye rollespill. Dette ble såpass vellykket at det nesten ble en tradisjon - husker jeg ikke meget feil, ble det hele gjentatt de to neste sommerne også, noe sabotert det siste året, da Lars fikk allergiutbrudd en av de første kveldene og vi pakket sammen og dro hjem.

Når jeg tenker tilbake på det, slår det meg at jeg egentlig ikke har sovet utendørs på evigheter. Jeg tror egentlig jeg savner det litt, selv om avstanden i tid sannsynligvis forskjønner det litt.

Mer eller mindre tilfeldige minner om å sove ute:
- Den eneste natta jeg kan med sikkerhet huske å ha sovet under fullstendig åpen himmel, var på avslutningstur med videregåendeklassen min til, faktisk, Varnestangen, da de mer vågale av oss sov på stranden (de litt mer forsiktige hadde med telt).
- Min trangeste teltopplevelse var under speiderleiren Stavern '95. Patruljen vår disponerte egentlig to telt, men det ene var rast sammen, så hele patruljen (seks personer) måtte sove i det ene teltet. Det kan kanskje høres spennende ut å få tre jenter inn i teltet vårt (særlig når man er snart tretten), men det var mest av alt forferdelig trangt, og ble bare med den ene natta.
- Min kaldeste utendørsovernattingsopplevelse skjedde noen dager etter dette, under haiken. Da vi skulle dra fra leirområdet og busses opp til der haiken skulle være, var soveposen min sporløst forsvunnet, og jeg tilbrakte den påfølgende natten under et (føltes det) alt for lite og kaldt ullteppe. Den forræderiske tingesten dukket selvsagt opp påfølgende dag da vi var tilbake i leiren.
- Min våteste utendørsovernattingsopplevelse er uten særlig konkurranse natt til første mai i russetida, da jeg, irritert over hvor kjedelig det egentlig var å være edruss, tok toget til Sandefjord halv ett, haiket ut til Natholmen (eneste gang i mitt liv jeg har haiket alene) og overnattet sammen med en artig gjeng under presenning ute i skogen. Som sistkommende, ble jeg selvsagt vist til det våteste stedet, og til tross for at soveposen min var stappet inn i en søppelsekk for å beskytte mot vannet, ble den likevel relativt våt.

Av alt dette kan vi slutte at jeg sov særlig mye ute midt på nittitallet og i 2001. :)
Tags:

Skumle filmer
Meg leser
runefurb
Det var høsten '93, jeg var ennå ikke fylt tolv år, mitt fremste forhold til dinosaurer hittil hadde vært en faktabok med fargeillustrasjoner og tegnefilmserien "Denver - the last dinosaur", som handlet om den snille og hyggelige dinosauren hovedpersonene må skjule, så ikke han skal bli tatt av myndighetene og eksperimentert på. Og så blir jeg tatt med for å se Jurassic Park.

Gjett én gang hvem som ble til de grader skremt vannet av at han måtte forlate kinosalen halvveis.

Og hva ble jeg skremt av? Dinosaurene og deres dyriske oppførsel, selvsagt, men langt på vei like mye det tapet av kontroll over situasjonen som hovedpersonene ble utsatt for (automatiske biler som stopper, strømgjerder som slutter å strømme, og en tjukk og pengegrisk tulling som er skylden i hele suppedassen).

Jenter
Meg leser
runefurb
Helt siden min første forelskelse på barnehagen, har jeg strevd med å prøve å forstå greia med jenter. Eller noen av greiene ga jo seg selv - de var søte (irriterende søte, enkelte), mange av dem var rappkjefta/i høyeste grad i stand til å gi svar på tiltale (et trekk jeg vel alltid har hatt en viss svakhet for), men først og fremst var de annerledes, og jeg tror vi mennesker ofte trekkes mot det som er ulikt oss selv, utfra en idé om at det som er annerledes vil være mer givende enn det vi allerede finner i oss selv, men spørsmålet gjensto likevel:

Hva skal man med dem?

Og her snakker jeg ikke om kyss og klem, for dét gir også til en viss grad seg selv (særlig når man etterhvert vokser opp), men hva med hele resten av tiden? Plutselig har annerledesheten blitt et problem, for hvordan tenker egentlig jenter? Interesserer de seg for noe man som gutt også kan finne interessant? Går det an å prate med dem?

Mulig dette ble ytterligere komplisert av min generelle nerdethet, men faktum er altså at det tok over tolv år fra den første barnehageforelskelsen til jeg møtte en jente som jeg følte jeg faktisk kunne betegne som venn - du vet hvem du er - og fra da av var jeg redningsløst fortapt: nå, ti år senere, er (om man skal anta at Facebook er rimelig å benytte som kilde for statistisk materiale) 68% av mine venner jenter. OPPDATERING 8/11-2010: 63%.

Tog
Meg leser
runefurb
Jeg er egentlig relativt lite fan av å dra noe sted, i hvert fall hvis det stedet er altfor varmt (la oss si noe særlig varmere enn en normal norsk sommer), men hvis jeg først skal noe sted (for eksempel til Trondheim og besøke svigers), syns jeg ikke tog er så ueffent (eller at ordet "ueffent" er så ueffent - det bør absolutt brukes oftere!).
Jada, det kunne nok tatt litt mindre tid, men siden vi nok tidligst får høyhastighetsbane mellom Oslo og Trondheim i 2025 (og da skal vi ha flaks), er det en del av pakka, og ikke noe det er noe vits å henge seg opp i (som de som kjenner meg kan bevitne, henger jeg meg ikke opp i alt jeg kommer på som er irriterende - da hadde jeg jo ikke rukket noe annet...). Dessuten er toget en ypperlig anledning til å sette seg ned med en god bok eller tre og bare slappe av. Du kommer i en helt annen reisemodus enn på fly.

Ikke minst kan tog være ganske overlevbart hvis man er to om det.

You are viewing runefurb