peacefulVi mennesker har flere måter å ta innover oss verden på. Ta musikk. Mange mennesker liker musikk, og mange mennesker har sterke meninger om hva slags musikk de liker eller ikke liker (jeg liker f.eks. godt orkestermusikk fra filmer, og ikke så godt tekno - dette vet vi fra før, tror jeg), men ikke alle har et begrepsapparat for å kunne peke på nøyaktig hva som gjør om de liker eller ikke liker en bestemt sang eller musikktype. Og det er ikke egentlig nødvendig heller, fordi man har et intuitivt forhold til musikken man hører på. Det er ikke alt som trengs å forstås, noen ganger må man bare flyte med (ja, du hørte meg innrømme dette. Kryss i taket.)
Likevel tror jeg at mange måter å ta innover oss verden på går på å passe inn det vi erfarer i mønstre som vi allerede har lagret i hjernen vår. For å kunne lese en tekst må vi ha lært oss det systemet som teksten er skrevet i - kan du ikke bokstavene, vil det bare se ut som tull og tøys. Men det holder ikke bare å kunne vite hva slags lyd bokstavene står for, du må også vite hva ordene betyr og hvordan setningene de bygger opp skal tolkes. Alt systemer som mer eller mindre bevisst må være på plass for at det å lese en tekst skal kunne gi noen mening.
Disse systemene er ikke alltid rustet til å forstå alt riktig. Noen ganger hører vi noe, og så tolker hjernen det vi hører i en annen retning enn det var ment. Ord som er ukjente for oss kan det f.eks. være lett å lese eller uttale på en gal måte fordi det vi prøver å ta inn ikke passer i de mønstrene vi er vant med. Opp med handa alle de som ikke har hatt tysk på skolen, men kan én setning, nemlig "Ich liebe dich", som de uttaler "Isj libe disj" (det skal være "Ikj libe dikj", men kombinasjonen i + kj er uvant på norsk, så vi vrir det til noe som virker mer "riktig"). De første gangene jeg leste Ringenes Herre var jeg f.eks. hellig overbevist om at de alviske navnene på Kløvendal og Gråfjellene var "Imlardis" og "Ered Mithrim" (i stedet for korrekt "Imladris" og "Ered Mithrin"), fordi dette føltes riktigere.
Og så er vi tilbake på musikk. Noen ganger misforstår man teksten i barnesanger når man hører dem som liten ("skipet går ut i hår"), jeg på min side fikk som oftest med meg teksten, men misforsto av og til betoningen i melodien. Ett eksempel for de ev. musikknerdene der ute:
Her er hvordan jeg hørte det:
Alle tonene er akkurat de samme, det er bare taktartene som er byttet ut, slik at de betonte (tunge om du vil) delene av takten havner på andre tekstbiter enn den korrekte versjonen. For meg ble dette riktig.
På det tidspunktet jeg hørte sangen første gang hadde jeg selvsagt ikke det bevisste forholdet jeg har til noter i dag - jeg kunne jo ikke noter på det tidspunktet. Likevel forsøkte jeg å få sangen til å passe inn i mønster, og gjorde det feil.
bored
nostalgic
anxious
